Presentasjon av Herren

Lesetid: 7 minutter

Presentasjon av Herren: Kyndelmisse

For Kirken i Jerusalem var datoen valgt for presentasjonsfesten opprinnelig 15. februar, 40 dager etter Jesu fødsel, som Østen deretter feiret den 6. januar, i samsvar med jødisk lov som påla dette tidsrommet mellom fødsel av et barn og renselse av moren.

Da høytiden spredte seg til Vesten på 600- og 700-tallet, ble den fremskyndet til 2. februar, fordi Jesu fødsel ble feiret 25. desember.

I Roma ble presentasjonen kombinert med en botseremoni som ble feiret i motsetning til de hedenske ritualene til "lustrasjoner". Litt etter litt overtok feiringen botsprosesjonen som ble en slags etterligning av presentasjonen av Kristus i tempelet.

Sergius I (687-701), av orientalsk opprinnelse, fikk oversatt sangene fra den greske festivalen til latin, som ble adoptert for den romerske prosesjonen. På 1000-tallet organiserte Gallia en høytidelig velsignelse av lysene som ble brukt i denne prosesjonen; et århundre senere la han til antifonenLumen ad åpenbaringemmed sangen til Simeon(Nunc dimittis).

Fra predikanten til Johannes Paul II

Vatikanets basilika – tirsdag 2. februar 1993

Kjære brødre og søstre,i denne høytidelige feiringen av høytiden for presentasjonen av Jesus i tempelet, hilser jeg hjertelig velkommen til alle dere som har kommet hit.

«Derfor drevet av Ånden gikk han til templet» (Lk 2, 27). Ordene, som vi leser i evangeliets avsnitt i dagens liturgi, viser til Simeon, en from israelitt som"han ventet på Israels trøst", det vil si Messias komme. Åpenbaringsordet ble betrodd ham i det øyeblikket Jesu presentasjon i templet i Jerusalem, førti dager etter hans fødsel i Betlehem.

Evangelisten understreker hvordan Den Hellige Ånd var over denne gudfryktige mannen (jf.Luke2, 26), som hadde kunngjort ham det"han ville ikke ha sett døden uten først å ha sett Herrens Messias" (Lk 2, 26).

Evangelisten gjentar spesielt at Simeon, drevet av Ånden, dro til templet på dagen«foreldrene brakte Jesusbarnet dit for å oppfylle loven» (Lk 2, 27).

Sammen med Simeon presenterer den evangeliske teksten også profetinnen Anna, og understreker dermed hennes deltakelse i åpenbaringen av Messias:«Da hun kom i det øyeblikket, begynte hun også å prise Gud og talte om barnet til dem som ventet på Jerusalems forløsning» (Luk 2, 38).

Presentasjonen av Jesus i templet i Jerusalem er nært forbundet med helligtrekongers mysterium. Helligtrekongerdagen fremhever faktisk tilstedeværelsen og handlingen til Den Hellige Ånd, som veileder menn til å møte og anerkjenne Frelseren og deretter bære vitnesbyrd om ham. Den Hellige Ånd vil komme ned over apostlene på pinsedagen.

I presentasjonsøyeblikket foregriper og forbereder hans tilstedeværelse den dagen. Forutser og forbereder, 30 år før, åpenbaringen på bredden av Jordan og hele messianske oppdraget til Jesus fra Nasaret. Samtidig uttrykker presentasjonen av Jesus i templet på dramatisk vis modalitetene til dette frelsende oppdraget.

Simeon henvender seg til Maria, Jesu mor, og sier: «Han er her for ødeleggelsen og oppstandelsen av mange i Israel, et tegn på selvmotsigelse, for at tankene til mange hjerter skal bli åpenbart"(Luke2, 34-35). Opplyst av Den Hellige Ånd ser Simeon i barnet, presentert for Gud av Maria og Josef, Han som kom for å ta seg av Abrahams barn.«Derfor måtte han gjøre seg lik sine brødre i alle ting, for å bli en barmhjertig og trofast yppersteprest i det som hører Gud til, for å gjøre soning for folkets synder» (Heb 2:17). Men ser Simeone alt dette allerede? Ser virkelig profetinnen Anna det også?

Kirken finner imidlertid alt dette i sitt vitnesbyrd. Han finner det i Simeones ord. I dem finner kirken også en åndelig referanse til det tempelet, hvis dører hever frontene sine slik at herlighetens konge kan komme inn (jf.Sal24 (23), 7; Han som samtidig også er et tegn på selvmotsigelse [...] Amen!

© Copyright 1993 – Vatikanets forlagsbokhandel

Da dagene for deres rituelle renselse var fullført, i henhold til Moseloven, brakte Maria og Josef barnet til Jerusalem for å presentere det for Herren - som det står skrevet i Herrens lov: "Hvert førstefødte mannkjønn skal være hellig til Herren» - og å ofre et par turtelduer eller to unge duer, slik loven foreskriver.

Nå i Jerusalem var det en mann ved navn Simeon, en rettferdig og from mann, som ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham... Beveget av Ånden gikk han til templet og mens foreldrene hans bar barnet Jesus til å gjøre det som loven foreskrev om ham, han ønsket det også velkommen i sine armer og velsignet Gud og sa: «Nå kan du la din tjener gå i fred, Herre, etter ditt ord, så mine øyne har sett din frelse, beredt av deg foran hele folket: et lys som åpenbarer deg for hedningene og herligheten til ditt folk, Israel» (se Lukas 2:22-40).

Tilbudet

I følge Moseloven var den førstefødte hannen Herrens eiendom og var bestemt til tjenesten i templet. Da senere etterkommerne av Levi, levittene, hadde overtatt tjenesten ved templet, falt denne forskriften bort, men den førstefødte måtte innløses med et pengeoffer til underhold av presten.

Møtet med Simeone

"Beveget av Ånden dro han til templet." En detalj som bør fremheves er at Simeon beveger seg ved inspirasjon av Den Hellige Ånd, og dette forklarer "anerkjennelsen" av Jesus som den Forventede, folkets lys. Et lys foran som vi må ta stilling til: "Det sanne lyset kom til verden, det som lyser opp hvert menneske... men verden anerkjente det ikke” (Joh 1,9-10).

Et sverd vil trenge gjennom sjelen

Simeon velsigner begge foreldrene, men ordene er kun rettet til moren. Barnet vil være et tegn på selvmotsigelse: Jesus er verdens lys, men han vil bli forkastet; Jesus vil bli beundret og elsket, men han vil bli korsfestet, beseiret; dør og reiser seg igjen. En sti av motsetning, som vil markere hjertet til moren.

Møtet med Anna

Profetinnen Anna kommer også til templet. Fra detaljene til evangelisten er det klart at hun også er en Guds kvinne, veldig gammel, enke. Å være en "profetinne" gjør at hun kan se det andre strever med å se: Guds nærvær.Hun vet hvordan hun kan gå utover utseendet og ser i barnet den forventede av menneskene.

Forbauselsen

Gjennomsnittsalderen på Jesu tid var rundt 40. Det sies om Simeon og Anna at de var "gamle". Vanligvis lever de eldre på minner, på nostalgi etter svunne tider, mens unge lever på håp og ser fremover. I dette tilfellet står vi overfor to eldre mennesker som ser frem foran barnet, venter og undrer seg. De synger om glede og håp. Detaljer som gjør det klart hvor unge de er til sinns, fordi det er et hjerte bebodd av Gud og hans løfter: og Gud skuffer ikke.

Profeter

Vi er også med på denne «visjonen». For de som går med på å etterleve evangeliet er og vil være et tegn på selvmotsigelse. Å ta et standpunkt for Herren Jesus, folkets lys, krever mot, men enda mer krever først og fremst å være «av Gud», som Simeon og Anna.

Han ber også om bevissthet om ikke alltid å ha alt klart, som for Josef og Maria, som "de ble overrasket” av det som ble sagt, og i etterkant vet vi at i møte med denne trettheten “bevoktet og mediterte Maria”.

kilde © Vatikanets nyheter – Dicasterium pro Communicatione