9. oktober 2019, onsdag

Lesetid: 3 minutter

Sykehusdagbok: 9. oktober 2019, onsdag

Pozzilli (IS) sover fortsatt når vi kommer på jobb ved morgenkvisten.

Vi ser ofte ut fra balkongen vår for å smake på luften og forstå om verden fortsatt snur.

Verden vår stoppet kl 13. september 2019

Morgenen går som vanlig, med sykepleiere som kommer og går, alltid punktlige, kjærlige, profesjonelle og vennlige, og leger som tålmodig overvåker pasientene sine.

Lunsjtid blir mer tid for frisk luft enn selve maten: det er øyeblikket når du ser et nytt ansikt, en ny lukt; lukten av mat som kommer utenfra, er det nesten som om vi forlot disse fire veggene og gikk ut for å spise lunsj på en restaurant.

Og måltidene de tilbereder på Neuromed er sammenlignbare med restauranten.

Dagens meny: pennette alla boscaiola, andrerett sjømat, sandwich, vann og fersken.

Eugenio spiser alt med smak og behag. Hvis vi var hjemme ville alt vært enda bedre! Men vi er her, og vi har det bra, gudskjelov.

På ettermiddagen ringer de oss for øyesjekk, og vi blir ledsaget av kjære Yulya, alltid smilende og høflig. Det er mye folk på venterommet, men som beboere har vi en dedikert sti som gjør at vi kan få besøk tidlig og ikke avbryte køen med eksterne reservasjoner. Ja, her på Neuromed er de virkelig godt organisert!

Eugenios sjekk går mer enn bra, øyelegen beroliger oss med at diplopi ancora presente andrà pian piano scomparendo.

E’ stata una bella sorpresa ritrovare nella cartella clinica di Eugenio, che ci accompagna ad ogni spostamento, una cara immagine della Madonna. Questa immagine era stata donata ad Eugenio dal compagno di stanza, amico fraterno Antonio Parente, il giorno del secondo intervento. In sala operatoria era stata tolta e non sapevamo più che fine avesse fatto. Invece, una solerte infermiera, l’ha custodita nella cartella di Eugenio così che non andasse persa.

La notizia positiva del controllo oculistico ci riempie di gioia; il rientro a casa si fa più reale e più vicino. Ci informano che domani Eugenio farà una tac di controllo per vedere che tutto sia a posto e, se così come tutti speriamo, non ci sono controindicazioni, rientreremo a casa dopo-domani.

Da casa, ci arrivano notizie confortanti in merito a Francesca. Amorevolmente accudita da zia Teresa e dalla sua famiglia, la nostra cucciola risente meno della nostra mancanza; siamo noi a non reggere più la sua mancanza e non vediamo l’ora di riabbracciarla.

Eugenio trova sempre un modo per stupirci e, se mai ce ne fosse bisogno, darci prova della sua tenacia. Beve dalla bottiglietta, da solo, coordinando perfettamente il movimento.

Un’altra notte si avvicina, speriamo la penultima qui a Pozzilli.